The Last Picture Show

Highline

Brooklyn Bridge Park

The Sum of all Fears

Sånn. Da er jeg hjemme igjen.

Pus har lagt seg til etpar uvaner på kattepensjonatet - han har glemt hvordan han graver ned ting i kassen, pluss at han rett og slett breker når han vil ha oppmerksomheten - men ellers er han blitt mye mer kosepus enn han var før oppholdet.

Kjøleskapet hadde gått ut på dato mens jeg var borte og måtte halveres og jeg har vært så døgnvill  - og egentlig sjuk også - at det fortsatt bare er knekkebrød med brunost på menyen. Noe som ikke er det verste. Egentlig.

Innboxen er renska for spam og besvart, og klesvasken tatt og kofferten rydda vekk. Og jeg har fått Dromedarkaffe. Så da er det meste på stell.

Virkeligheten er tilbake.

Hjemreisa ble slitsom. Mer enn forventa. Jeg måtte loke rundt på Manhattan i fem timer før jeg dro ut til flyplassen etter utsjekking. Og kroppen var så sliten at den bare ville sitte i ro. Noe den fikk. Det ble to timer på en Starbucks på 7th Avenue og tre timer på en annen cafe like ved med innmari god mat. Og deretter tog ut til Newark Liberty International. Der det endte med ompakking/nødpakking for å komme under altfor mye overvekt og deretter deltagelse i VM i sikkerhetssjekk: Full gjennomgang av all bagasje: åpne alt og to stk, med plasthansker, rota rundt i skittent undertøy og alt jeg eide og hadde. Mens de gikk gjennom en smørbrødliste av spørsmål om hva jeg hadde gjort, hvem jeg hadde møtt og hvorfor jeg reiste alene. Heldigvis virka engelsken. Pluss avkledning ned til undertøyet, og deretter testing av håndflater og bakhender for rester etter sprengstoff. Jeg forsto det sånn at de stussa på at mine fire navn sto i annen rekkefølge på billetten enn i passet og at jeg visstnok passa inn i en profil. Jeg var så sliten at jeg ikke reagerte. Og syntes egentlig bare synd på de to damene som måtte gå gjennom mine svettestinkende eiendeler og se på at jeg kledde av en like svett og ekkel kropp. All ære.

Heldigvis sovna jeg mens flyet enda taxa ut og våkna til middagsservering og deretter sovna igjen og våkna til landing i Oslo. Svosj, det var de sju timene i lufta.

Men også der ble jeg skanna og sjekka og måtte av med sko etc pluss at jeg ikke hadde fått med meg at forbudet gjelder alt som er smørbart - også min Burts Bees fuktighetskrem og hårvoksen. Som jeg bare kasta. 

Jeg kom meg hjem til slutt. Fikk henta pus på pensjonat og overlevert taxfree-snusen til min lillesøster og satt på en vaskemaskin, spist etpar brødskiver med brunost og sovna. Og våkna til magesjau - igjen - og forkjølelse. Sånn går no dagan.

I det store og hele har jeg hatt en glimrende tur. Jeg har ikke rukket mer enn 10 prosent av det jeg hadde lysst til, men det gjør ingenting. Det jeg rakk var mer enn nok. 

Jeg skal tilbake til New York. Med hundre prosent sikkerhet. Men ikke alene. Been there done that. Jeg tror at den alene-i-NewYork-opplevelsen jeg har hatt nå ble nettopp sånn fordi jeg var alene. Jeg måtte være 100% oppmerksom hele tida, jeg så alt og alle jeg passerte og hørte alle lydene og lukta alle luktene. De eneste timene jeg ikke var PÅ var lørdagen jeg tilbragte med ålesunderen, og da måtte han trekke meg unna sykkelbanen etpar ganger fordi jeg ikke så meg for. 

Jeg er jævlig stolt av meg sjøl. Jeg gjorde masse feil i planleggingsfasen, og de første par dagene var det egentlig litt kaotisk, men summen av det hele er strålende. 

Med en lang historie bak meg med sterk angstproblematikk, noe som fører til at vanedyret vokser og gror seg stort og sterkt - samme ruta til og fra hjemme, samme folk på samme sted for å i det hele tatt få til bittelitt sosial omgang, ingen nye ting uten laaaang test-fase, absolutt ikke utfordre skjebnen og rutinen - så brøyt jeg alle regler jeg har satt opp og snudde opp ned på den kjente lille verdenen jeg omgir meg med til det daglige og bare dro. Bort. Vekk. Langt.

Og det gikk bra. Mer enn bra. Det gikk strålende. Den konstante utryggheten jeg føler  i det daglige, der enhver telefon som ringer er skummel, der posten er skummel, der folk er skumle og der generellt alt er skummelt... I to uker har ikke noe vært skummelt. Og det er ferien sin det tenker jeg. Kroppen har fungert på et annet plan enn den har de siste ti årene, jeg har følt meg tryggere i NYC enn jeg har i Trondheim. Noensinne. Og jeg har ikke vært redd en eneste gang. Nå utfordra jeg jo ikke akkurat skjebnen med sene netter og bar-besøk eller tråkking i Harlem rundt midnatt, men jeg utfordra meg sjøl på så mange andre måter at det går opp-i-opp. 

Nå gjenstår det å ta vare på mestringsfølelsa og bruke det videre. Jeg har ikke noe tro på at alt nå blir bra, verden er fortsatt skummel, men jeg prøver ihvertfall. Og vet at jeg kan. Hvis jeg bare fokuserer rett vei og ikke lar meg lure av hjernen og gamle vaner. 

Men at jeg kunne bodd i Brooklyn? Ja. Definitivt.

Det kommer ett innlegg til. Med bilder fra den siste uka. Men det er nesten femhundra av dem. Og jeg må sortere. Litt.

Going the distance

Sjuoenhalv time til flyet går. Jeg har pakka kofferten, sittet på den for å få lukka den, sjekka ut og brukt car-servicen hotellet har til Penn Station. Og nå er rompa godt plassert i en stol med kaffe foran seg.  Og her blir den til jeg må ut til Newark.

Kroppen er helt kake.  Koffein og sukker retter nok opp noe,  men fy jeg har kjørt hardt de siste to ukene. Skuffelsen var stor da jeg oppdaga at stegtelleren på telefonen ikke registrerte skrittene mine!  Vet ikke hvorfor.  Jeg hadde håpa å bokføre en del...  Men neida.  Enkelte dager ligger den på knappe to hundre.  Og det er jo ikke lenger enn fra hotellet til nærmeste togstasjon.  Dustedings.

Jeg fant jo aldri Shakespeare & Company.  Eller,  jeg fant, men den var stengt for oppussing.  Så i går ble det Strand Bookstore i stedet. De beskriver seg sjøl som hjemmet til 29km med nye,  brukte og sjeldne bøker.  Og det er ingen overdrivelse. Skyhøyt under taket,  fire etasjer høyt og med en labyrint av hyller er dette en bok-nerds drøm. Jeg klarte å holde kjøpelysten i sjakk,  og kommer hjem kun med to små illustrerte barnebøker og en out-of-print en av Stefan Sagmeister. Men utvalget av bøker i faget mitt var massivt og det er vel en mulighet for at jeg kommer til å bestille fra sida demses. Om litt.

Jeg var så vidt innom James Farley Post Office i går også.  Aller helst skulle jeg ha sett mer en frimerkekiosken, det er et staselig bygg,  men jeg fikk nøye meg med fem minutter total blikkstillhet i stedet. New York er en jævlig bråkete by.  Alle butikker og spisesteder har musikk på 11. Ikke engang museer er stille.  Enten så er multimedia en del av utstillinga eller så er rommene fulle av unger som kjeder seg. Hotellet har vært bra, jeg har ikke hørt noe til hverken baren på taket eller byggeplassen over gata som det ble advart mot da jeg sjekka inn.  Men det er aldri stille likevel. 

Jeg er en smule overstimulert. Veldig mye inntrykk.  Mye folk.  Mye nytt sett.  Mye jeg har drømt om som nå er gjort. En kropp som har holdt tempoet oppe,  bortsett fra etpar dager da det bare var å  innse at fire timer var nok og deretter under dyna igjen.  Jeg er litt imponert over kroppen min.  Ikke antydning til hodepine,  til tross for at jeg ikke har brukt solbriller en eneste dag. Men jeg hadde ikke råd til å ikke se det jeg var her for å se.  Uten brillene er jeg nesten muldvarp. Og med nye briller, med glass med mere syn i seg enn jeg har hatt på årevis. Man kan ikke myse bak billige HM-solbriller da. 

Og den giktiske kroppen i ikke akkurat topp fysisk form har holdt ut. Jeg har fått tilbake lårmusklene jeg hadde for lenge siden,  og ikke hatt trøbbel med knær eller ankler heller.  Så jeg er vel ikke så aller verst likevel.  

Mer kaffe. Rompa sitter på en Starbucks på Fifth Avenue og jeg skulle endelig smake på sukkerbomba kalt Pumpkin Spice Latte. Mest fordi jeg trengte sukker.  Heldigvis var de tomme for "gresskar" så  da slapp jeg.  Puh. 

Kindlen er fylt og lada opp. Og at jeg skulle komme til å  like å lese bok på brett hadde jeg aldri trodd. Men jo. Leseligheten er knallhard og selve dingsen er så liten og lett og nett at det er en fryd. Hurra for fremskrittet.  På  så mange plan.

The Walking Dead

Fant ikke fram til en godt nok beskrivende filmtittel til overskrifta,  så det ble tv-serie i stedet. Passende til det meste idag.

Postkort og kaffe og generell vandring har vært dagens agenda.  Å finne frimerker til postkort,  internasjonale sådanne, viser seg å ikke være det enkleste. Men nå er ihvertfall 20 kort tegna og skrevet om ikke annet.  Hvis det blir postleggelse på Gardermoen står det til turen generellt: litt sånn på skeiva gjennomført,  men bra læll. 

I tillegg til at pc'n fortsatt ikke liker å være på tur,  holder telefonen på å  legge på røret.  Treg som bare det og hopper plutselig til kameraet og tar fire fem bilder på rappen,  med blits,  midt mens jeg fikler med Google Maps.  Jeg tror ikke den liker luftfuktighet den heller.  I dag er den på pene 80% på Manhattan.  Nesten regn der altså. Forhåpentligvis dukker det tordenværet som er meldt opp om ikke altfor lenge. Hvem hadde trodd jeg skulle håpe på sånne ting. 

Tirsdagens besøk på Printed Matter gjorde noe med meg.  Etter to timer hadde jeg vondt i hjernen og hjertet.  15tusen titler. En uendelighet av format og papir og uttrykk.  Bøker, plakatkunst, fanziner og brosjyrelignede ting.  Og jeg tilgir ikke meg sjøl at jeg blingsa på datoen for New York Book Fair om ca to uker.  Men jeg fikk med plakaten.  Og har gitt beskjed til bekjentskapet som tar bacheloren i grafisk design her at han har med å dra dit.  

Det er 11 september.  Og byen stoppa opp flere ganger i morgentimene i dag.  Stillhet markerte flere av eventene den dagen i 2001. Det var en rar følelse å stå på toget mens det sto stille ett minutt i det øyeblikket ett av tårnene raste sammen.  

Jeg skal opp på taket av hotellet i kveld å se de to lysene som skyter opp fra Ground Zero i anledning markeringa av dagen. Jeg har fortsatt ikke benytta meg av tak-baren på hotellet,  jeg er jo ikke akkurat noen bar-gjenger,  men kommer meg vel opp dit til slutt.  

Jeg liker New York.  Sånn på årntli. Stor og stygg og den stinker og alle lydene er på max,  hele tida,  men ofte er den vakker og rar og full av merkelige folk.  Jeg har enda ikke vært redd,  eller utrygg,  bank i bordet. Men jeg vurderer å skrive en lang liste med smart info jeg ikke fant før jeg dro men som er mer eller mindre bittert erfart siden jeg kom. Det aller viktigste: ta for all del ikke undergrunnen med bagasje første dagen.  Tog fra flyplassen inn til Penn Station er greit,  men for guds skyld ta drosje derfra til hotellet.  Det gjorde ikke jeg.  På lørdag derimot: taxibil. 

Alive

Pc-maskinen liker seg ikke på tur og nekter plent å leke, så det blir mer tur og mindre skriving enn planlagt ettersom jeg ikke er så  inmari dreven på brett enda. Og bildene ligger i kameraet til jeg får kjøpt en overgang som funker til brettet. 

Men siden fredag har jeg vært på båttur rundt hele øya med en sunnmøring og virra litt på Times Square med han, endelig sett Manhattan skyline fra Brooklyn Bridge Park og vandra under brua og spist sinnsykt god is,  gått litt nuts på en Barnes&Noble,  og tilbrakt tyve timer strak i hotellsenga med sliten kropp.  I dag har jeg falt for West Village,  drukket litt for mye kaffe kjenner jeg,  og vært innom enda en bokhandel,.  Eller tre. Og dagen er enda bare ca klokka to.

Advarsel: personlig og privat,  hopp over hvis du ikke vil innom hodet mitt.

Det å reise alene som jeg gjør nå er slitsomt.  Og magisk. Slitsomt fordi jeg alltid er PÅ. Men magisk fordi jeg kun har meg sjøl å forholde meg til.

Den eneste gangen jeg har vært stressa var på lørdag da jeg skulle møte sunnmøringen midt på blankeste Manhattan. Det gikk glatt som bare det. En langhåra blond viking er ikke lett å misse...

Resten av turen har jeg gått meg litt bort og ikke funnet ting, eller brukt to timer mer for å finne fram,  men det gjør ikke en skit. Og i dag har jeg lett etter Printed Matter,   men rota med 10th Street vs 10th Avenue.  Noe som ikke har gjort noe som helst fordi West Village er nydelig og full av fine,  men sinnsykt dyre,  butikker og cafeer.

Og jeg har så jækla godt av dette.  Mestringsfølelsen er massiv,  jeg gjør alle (les:noen få ihvertfall) av de småtingene jeg har drømt om og lagrer lukter og lyder og bilder i hodet.  Og kroppen.

Den siste sliter litt. Forrige uke var usaklig varm og med luftfuktighet oppimot 80-90%.  Takk høyere makter for air-conditioning. Fredag kveld ble det målt over femti grader på en av undergrunnstasjonene jeg brukte.  Det kjentes. Vannflaske er en fin venn. I dag er det knapt 20 grader,  overskya og med god luft.  Mer enn levelig altså.

Mye gåing og mange trapper senere  murer legg- og lårmuskler en smule,  men ikke mer enn at jeg overlever.  Pluss paracet løser mye. 

Jeg har fått unna mye tenking. Mye grums som har forsvunnet ut sammen med svetten. Det er ryddigere enn på veldig lenge.

Privaten ferdig. 

Bilder og litt flere ord senere i dag eller i morra. Nå: Highline.

Jeg tror det er tirsdag.  

Flight 93.

Av en eller annen ukjent grunn har jeg alltid hatt ett emosjonelt trøblete forhold til 11. september.

Jeg har hatt en nesten morbid fascinasjon med temaet og har flere bøker, deriblandt en fotobok med for det meste svarthvite bilder fra Manhattan den dagen. Med de obligatoriske bildene av den fallende mannen og støvdekte redde folk etc.

Og de første dagene jeg var her fikk jeg klump i halsen og trøbbel med tårekanalene bare ved tanken på å se utstillinga. Jeg skjønner at akkurat nå er jeg fortsatt i sorg etter mamma, og at det spiller inn, men jeg var usikker på om jeg skulle dra.

I går beit jeg i det sure eplet (see what I did there..?) og dro.

Der litt absurde med hele dette er at museet er DET stedet i New York som er best skilta og merka. Det er flere stasjoner like i nærheten og alle har skilt som viser hvor du skal gå for å finne fram. Og bruk av merkevareidentitet i skilting gjør sånne som meg glad...) Dette var nytt. Og ute på gata var det bare å henge seg på en saueflokk med turister, og unngå en mengde folk som selger diverse mer eller mindre offisielle bøker og brosjyrer for område og tema.

Selve byggeprosjektet er massivt. Og kaotisk. Og kan, når det blir ferdig, bli jævlig stilig. Mye glass og stål og metall og vinkler og råe ideer. Google it.

Full sikkerhetsjekk m/bodyscan og gjennomgåing av veska. Jeg ble fratatt penalet med tegnesakene mine. Fordi det inneholdt "marking instruments". Nu vel. Orka ikke reagere. Men det skal de ha amerikanerne, de har fått inn en sinnnsyk rutine på sikkerhet! Jeg skjønner hvorfor, men noe av det er etter min mening med på å opprettholde en ubegrunna frykt for resten av verden. Uten at jeg har  mer fornuftig argument for hva jeg mener. Jeg føler meg litt overvåka mht at nå har jeg for første gang i livet lagt igjen fingeravtrykk av alle ti og foto for å kunne dra på ferie. Pluss svart på spørsmål om jeg er terrorist.

Snøhetta har gjort en sabla fin jobb med selve museumsområdet og bygget. Innvendig er det mørkt treverk på gulvet og akkurat nok og perfekt lyssetting for å sette en stemning. som opprettholdes i den første delen som starter snillt og men respektfullt.

Bilder og text og lyd er brukt og funker som bare det. Jeg fant roa, og hadde ikke den store reaksjoen jeg hadde frykta. Til tross for at dette skjedde for kort tid siden har det hele en følelse av arkeologiske utgravninger, noe det jo på en måte er med fundamentrester og murveggen ut som holdt Hudson River unna under byggeperioden. Mye betong og rustent metall. 

Det er lov å fotografere i denne delen. Men jeg reagerer som vanlig på klassisk selfie-posering på utidige steder. Og når ipadda kommer opp foran murveggen der uidentifiserbare levninger etter mennesker er deponert ble jeg sinna. 

Midt i bygget er selve tidslinja og historiefortellinga om dagen plassert. Museumsteknisk til tider knakende god formidling, igjen med lyd og vitne-intervju og mye media-materiale; fra direktesendinger og fotografier fra gatene under og etter angrepene.

Men så kommer vi til ankepunktet mitt: Ettehvert som jeg gikk gjennom fikk jeg en følelse av å se en Holocoust-lignende versjon. Bilder av ofre mens de levde, støvete sko, ødelagte klokker og briller, og så mange forsøk på å få tak i følelsesmessige strenger at det det holdt. 

Jeg skjønner og respekterer sorgen og skrekken. Og de to vannskulputurene utenfor, med bassenglignende vannfall der tårnene sto, med alle navnene rissa inn rundt, er et flott minnesmerke. Men jeg ser også politkken i det: USA har en egen evne til å bruke alle midler for å rettferdiggjøre innblandig og aksjoner rundt om i verden. Og jeg er overbevist om at dette museet, med hva som stilles ut og hvilken del av historien det formidler, er med på dette. 

Og det hjelper ikke å se småfeite menn i femti-sekstiåra med heldekkende garderobe bestående av flagg-farger gå rundt å mumle: Lets just kill'em all.

Men, og her er det positive private jeg fikk ut av opplevelsen: Ettersom jeg reiser alene har jeg absolutt ingen å snakke med. Og det tvang med til å tenke tankene når de kom og forholde meg til ting på en måte jeg aldri har opplevd. Jeg hadde ikke noe valg.

Så i dag har jeg tatt en lang morgen på rommet, klokka er snart halv tolv og jeg har akkurat sittet å sett på at "hushjelpa" har skifta på senga mi og støvsugd og vaska badet.... Jeg rydda før hun kom. Men likevel: det føles så feil at noen vasker dassen min.

Home Alone 2: Lost in New York.

Neida.  Ikke i dag igjen.  Bare litt vanskelig å få med seg stemmen over anlegget på  undergrunnen som sier noe om ulykker eller police action som gjør at ett tog hopper over alle stasjoner fra East 4th Street til East 110th og jeg skulle ha gått av på 81st. Men det trygge med tog er at det alltid går ett og det gjelder bare å finne den rette linja som går rett vei.  Jeg har allerede spart inn Metro-kortet - reis så mye du vil i en uke for 30$. Grei deal i en stor ny by.

Jeg liker undergrunnen. Det er en hypnotisk ro.  Folk er opptatt med sitt eget, bok eller avis eller de dupper.  Og det er her jeg oppdaga at alle filmklisjeer mht mennesketyper finnes i virkeligheten.  De overkule stæsja svarte jentene/damene med isblikk.  Den krokete gamle dama med akkurat litt for mye å drasse på, som er alt hun eier og har, som sitter i et hjørne av A-linja og sover fordi den går att og fram fra Brooklyn til Bronx hele døgnet og hun kan sove lenge.  Han som snakker med seg sjøl,  høyt, og svarer på spørsmål han stiller seg sjøl og etterhvert har god plass rundt seg. Grupper med jenter i nesten likt antrekk og som hylfniser og gjør små felles koreografier og snakker i sammetrukne bokstavgrupper. Og bortkomne turister. Jeg er ikke alene. Forresten - jeg ble avslørt i dag. Det toget som suste forbi alle stasjonene - da det endelig stoppa og jeg kunne gå av, ble jeg tatt tak i av ei dame som uten å spørre visste at jeg skulle til Natural History Museum og hun mer eller mindre leide meg til rett perrong. Det må ha vært mitt litt paniske blikk samt stort kart som avslørte.

Jeg er blitt hekta på air-condition. Den følelsen av å komme inn i avkjølt hus etter 30+ varmegrader ute og nærmer 45 under jorda..... Kroppen kommer til å bli dausjuk når jeg kommer hjem og må begynne å regulere varmen sjøl igjen.

Og noe annet med sånne steder: De har cafeer litt rundt om i etasjene, ikke store plassene og med grei mat. Men flere steder har jeg sett at det finnes store spisesteder som minner meg på kafeteriaen på IKEA: Man går rundt og plukker med seg mat og betaler til slutt før man spiser. Enkel mat, grei pris og litt etter samlebåndsprinsippet: Inn, spis, ut. Men det funker.

Og drittunger er drittunger selv om de snakker engelsk. Og Naturhisorisk Museum er bygd opp for å lære den oppvoksende slekta hvor vi kommer fra og hvorfor, så allerede fra tidlig morran er det smekkfullt med barnevogner og unger som kjeder seg.  Jeg gav opp etter halvannen time. Da hadde jeg sett utstoppa isbjørner og dinosaurbein. Det fikk holde.

Jeg har hatt 9/11-museumet til Snøhetta ganske høyt opp på lista over things to see, så det hendte. Mer om det en annen gang. Jeg trenger å fordøye litt.

Onsdagens Central Park-runde endte opp med at jeg gikk fordi Strawberry Fields i vanvare. Så i dag, med offline kart-app, kompass og papirkart, fant jeg stedet!

Og Strawberry Fields er smekkfull av turister pluss en gitarist som prøver å cashe inn på nostalgitrippere, men han er lite bevandret i det musikalske faget og kan enda færre Beatlestexter enn meg.  Og jeg ikke mange ordene annet enn etpar refrenger. I tillegg har jeg akkurat brukt trønder-engelsk for å bli kvitt en som samla inn penger til basketball-laget sitt: "Maij Inglis iss bæd bikås aij æm a tourist".  Da gav han opp. I win.

De fleste benkene i Central Park er sponsa de også. Og sponsoren får en plakett på benken med hva det nå vil skal stå der.

Det var den dagen. 7 igjen.